I Have Found the Greatest Noise Band

They're called Kill. They don't make records. A DVD's on the way, I think.

Now we talk about Band X tearing off the tooth enamel of Band Y, Band F's crazy stage games and Band G's masks, but I don't think music qua music has ever really terrified me, until this set. A marquee side project with members in key Norwegian acts (Jaga Jazzist, Single Unit, JR Ewing, No Place To Hide), Kill got rooked on metal's promise of the extreme, and their songs have last-ditch Count of Monte Cristo energy to them--rigorously arranged, precisely played, but all the more paranoid. Wrong or right, Kill come off as a rock band--traditional instrumentation, though the drummer plays an electronic kit with processed sounds--so for the sake of contemporary comparisons, they fall somewhere between Devildriver or Krisiun and Wolf Eyes (with Hair Police)-- but the emphasis is on the stark, the monochrome, trying to compress all sounds to white noise, but falling just short.

The Village Voice.com

"Og så er der selvfølgelig nordmændene, der i disse år altid synes at være leveringsdygtige i den der ene nådesløse knytnæve, der definitivt detroniserer rammerne for ens musikforståelse. I år med kvartetten Kill.
 
Forestil dig tung, tung dødsmetal spillet på sampler, elektroniske trommer og el-guitarer. Så forestil dig en koncentration af genrens iboende aggression i kompakte kraftudladninger og blandet med elektroniske abstraktioner. Så forestil dig det endnu mere kompakt og kraftfuldt. Og endnu mere. Absurd præcist udstansede granitblokke af mørkt lysende energi eksploderer i vore kroppe. Stopper. Eksploderer igen. Stopper. Og så videre. Tony Wilson ville ha nikket anerkendende til vor måben her i Filuren."

POLITIKEN 

Spot10, Musikhuset (Filuren), 5/6, 2004

(koncert)

Den lille sal i Musikhuset, der går under navnet Filuren bliver sædvanligvis brugt til børneteater, men denne lørdag havde det århusianske koncertarrangør-team LJUD fået lov at sammensætte et program som led i Spot-festivalen. Hermed blev der skabt en slags eksperimenterende mini-festival i festivalen, hvilket man kun kunne bifalde, eftersom LJUD det seneste års tid nysgerrigt og kompetent har introduceret århusianerne til en række forbløffende gode navne og dermed også var oplagte at trække på i forhold til at dække nogle af de gråzoner i nordiske musik, som selve Spot-festivalen ikke nødvendigvis ville være faldet over.

Ét af de navne, som næppe ville have fundet vej til festivalen uden LJUD, var norske Kill, som udsatte de fremmødte i Filuren for et lydbillede, der absolut ikke var for børn og sarte sjæle. Kill har ikke indspillet nogen plader og har heller ikke planer om at gøre det. Koncerter spiller de kun ganske få af, men at dømme efter aftenens koncert er disse koncerter til gengæld af en art, som ikke ligner meget andet på nutidens musikscene. Med to guitarrister, en trommeslager og en mand på synths skabte gruppen en både sammenbidt, eksplosiv og minimalistisk blanding af dødsmetal, avantgarderock og elektroniske klange. Især i de første numre viste gruppen en fantastisk evne til rense metalgenren for lir og koge den ind til en på én gang sønderknusende og abstrakt minimal-musik, hvor guitarristerne affyrede maskingeværssalver af lyd, mens trommeslageren bag sit af udseende nærmest komiske el-trommesæt lagde en næsten umenneskelig rytmebund. De elektroniske trommer gav mulighed for ekstremt hurtige forløb, som samtidig var helt rensede for syngende bækkenlyde meget af tiden og i stedet kunne et beat bestå af lutter stortromme eller kolde, metalliske smæld. Sidste mand inkorporerede skurrende og støjende elektroniske lyde, ligesom han filtrerede den øvrige musik gennem sit elektroniske grej. Resultatet var en kompromisløs musik, der med sit ekstremt hurtige, tunge og repetitive spil lå meget tæt op af grindcore-genren, mens der også hørtes elementer af elektronisk noise og industrial i de kolde, metalliske forløb, hvor musikerne vitterlig arbejdede som brutale maskiner.

Lidt synd var det, at Kill senere i koncerten begyndte at benytte sig af de for dødsmetalgenren så karakteristiske growls, ligesom der også optrådte smertelige eller aggressive skrig. Ganske vist var medlemmerne, som skiftedes til at traktere mikrofonerne, ganske habile growlere, men man ærgrede sig alligevel, fordi musikken trods den formodentlig tilsigtede brutale effekt faktisk blev mere ordinær og ufarlig. Det samme kunne man sige om lærredet bag musikerne, der fremviste obskure filmklip båret af en for både grindcore- og industrial-genrerne typisk horror-æstetik. Igen var det sådan set meget godt lavet, men det var også lettere forudsigeligt og fjernede lidt fokus fra musikken, som ville have stået stærkere uden de billige chokeffekter som growling og horrorfilm ofte bliver til. Kills force var nemlig først og fremmest, at de formåede at indfange metalgenrens aggressive kerne renset for de klichéer og den tekniske kadaverdisciplin, som for ofte fjerne fokus fra det egentlige og mod hensigten gør musikken lidt for skematisk og konservativ.

Det kunne således være spændende at høre Kill droppe vokalen helt og lægge de unødvendige udenværker på hylden, for deres musik var faktisk en ganske uhørt nytænkning af metalgenren, som man gerne lægger øre til igen. At gå i børneteater bliver aldrig det samme efter dette.

www.geiger.dk

"Hazard följdes av Kill, en riktigt glad överraskning från Norge som snabbt som ögat visade sig vara både festivalens bästa och hårdaste band. Kill har uppfunnit den digitala death metal-musiken, och det gjorde de verkligen rätt i. Bandet består av trummisen Martin Horntveth från Jaga Jazzist, Erlend Mokkelbost från snart sverigeaktuella hardcore-bandet JR Ewing, hans bror Are som gör elektronisk musik i Arm och som Single Unit och Espen Hangård från metalbandet Noplacetohide. Inget instrument, varken gitarrer eller digitala trummor, kopplas fram till högtalarna utan att först passera Ares elektronikupplag, och resultatet är totalt brutalt."
 
www.fatbankroll.nu

EKSTREM LYDKUNST

Lydkunstner Alexander Rishaug (31) er nyansatt musikkprodusent i Rikskonsertene og sender nå metal- og elektronika-prosjektet KILL ut på en eksklusiv norgesturné.

BRUTAL LYDKUNST: Kunstnere og musikere i prosjektet KILL er på norgesturné arrangert av Nasjonalmuseet og Rikskonsertene. Are Mokkenbost, Martin Horntveth og Erlend Mokkelbost er tre av medlemmene.

- Vi håper å gi rockepublikumet en heftig kunstopplevelse og kunstelskere en kompromissløs konsert, sier Alexander Rishaug.

Det VG opplevde på åpningskonserten på Blå i Oslo onsdag kveld, var en brutal og heftig-pulserende variant av noe vi kunne kalle elektronisk psykedelia-art-metal, der belysningen av scenekunstverket var en viktig del av konserten, noe vi aldri har opplevd i en slik sammenheng før.

Nasjonalmuseet og Rikskonsertene samarbeider om denne turneen, som etter Blå i Oslo og Kvartertet i Bergen, i kveld er i Stavanger (Folken). Deretter Trondheim (Blæst), Bodø (Sinus) og avsluttes i Tromsø (Kulturhuset).

Spektakulær
KILL er et prosjekt der medlemmer av norske grupper som Jaga Jazzist (Martin Horntvedt), JR Ewing (Erlend Mokkelbost), ARM og Single Unit (Are Mokkelbost) og No Place To Hide (Espen Hangård) samarbeider.

Dette kunst-lyd-prosjektet dreier seg om vel så mye «visuell støy» som «lydstøy», ifølge Rishaug.

Under konsertene bombarderes et sceneteppe laget av Are Mokkelbost med lys av Kyrre Heldal Karlsen.

- Optiske illusjoner oppstår når sceneteppet blir truffet av lyset, så det blir en fargespekket og meget spektakulær kunstopplevelse, sier Rishaug. Den musikalske delen av konsertturneen har røtter i moderne elektronisk musikk og eksperimentell metall.

- Når er det ikke noe nytt at musikk og bilder smelter sammen på konserter. Rockepublikumet vil huske at allerede på slutten av 1960-årene brukte Pink Floyd og Jefferson Airplane film med psykedeliske mønstre på kjempelerret på scenen.

- Hva er forskjellen dere gjør?

- Forskjellen er vel det at to markante institusjoner som Rikskonsertene og Nasjonalmuseet går sammen om å presentere en kraftpakke i lyd og bilde. Dette viser evnen til fornyelse og ønske om dialog med dagens kunst- og musikkpublikum, sier Rishaug, og legger til:

- Et av medlemmene i KILL, Are Mokkelbost, er også billedkunstner og viser med det at det er fullt mulig å jobbe likeverdig med lyd og bilde. Skillelinjene mellom de ulike kunstfeltene er i dag mer som en stiplet linje. Kunstnere rendyrker lyd som sitt utrykk, musikere gjør installasjoner og utstillinger, sier musikkprodusenten.

Nordheim en pioner
Et norsk eksempel på dette er Rishaug selv. Han har fire år på Kunstakademiet i Trondheim bak seg, samtidig som han har gitt ut to CD-plater med sprakete og ambient elektronika: «Panorama» (Smalltown Supersound) og «Possible landscape»(Asphodel). Alexanders sammensmelting av kunst og lyd kunne publikum oppleve under hans separatutstilling «1000 øyer», en interaktiv lydinnstallasjon i Galleri F15 på Jeløya i 2004.

I den norske tradisjonen frem til lydkunstnere som Alexander Rishaug og prosjekter som KILL, trekker kunsthistoriker Marit Paasche frem komponisten Arne Nordheim som en pioner og del av en slik norsk lydkunst-tradisjon, der lyd har blitt brukt til å fremheve det visuelle, som rom og arkitektur.

- Kunstnere har i økende grad oppdaget lyd som kunstnerisk materiale. Jeg vil definere Arne Nordheim som en lydkunstner. Hans komposisjoner er brukt i forbindelse med utsmykninger for å gi rom nye dimensjoner, sier Marit Paasche.

Nytt publikum
- Lyd og bilde har kommet inn i den tradisjonelle billedkunsten, så Kill er et tidsriktig prosjekt og noe helt nytt som vi støtter for å nå et nytt publikum. Vi har tidligere brukt alt fra skoler til institusjoner i det offentlige rom.

Nå ville vi forsøke å bruke musikkscenen, der det kunstfaglige fra vårt ståsted er sikret med kunstnere som Are Mokkelbost og Kyrre Heldal Karlsen, sier utstillingskoordinator Anne Britt Strømvik hos Nasjonalmuseet.

(VG 23.09.05) Av BØRRE HAUGSTAD og FRODE HANSENKARIN BEATE NØSTERUD, (foto)

Kill'em all!

Fredag kom det nyskapende bandet Kill til Folken og ga publikum et spektakulært show av dimensjoner. Martin Horntvedt fra Jaga Jazzist, Erlend og Are Mokkelbost fra JR Ewing og Single Unit, i tillegg til Espen Harngård fra Noplacetohide leverte en energibombe av lyd og lys, og avslørte noe av hva som rører seg av eksperimentell kunst og musikk i dag.

Kunstkonseptet Kill er på norgesturné i disse dager og samarbeider med Rikskonsertene og Nasjonalmuseet, som et ledd i å skape dialog og fornyelse innen ulike musikk- og kunstsjangre.

Hardt

På Folken ga bandet alt og leverte aggresiv metallrock som de fremmøtte sent vil glemme. Du blir trollbundet i en helhet av lyd og lys, lyttende til enslags avantgarde Arne Nordheim- komposisjon, med elementer hentet fra metall, rock og elektronika. Men det er selvsagt bandet selv som står bak helheten, med en flat struktur innad, der alle har like mye å si. De fire medlemmene har alle erfaring og genuin interesse for hard musikk, noe de som ikke visste hva de gikk til, straks ble klar over. De korte pausene mellom låtene ble straks smadret i filler av trommer og støy, energisk metall, med sampels og lydbilder hentet fra synth, effekter og computer. Sistnevnte er det Are Mokkelbost, kjent som Single Unit og fra elektronikaprosjektet Arm, som trakterer, en erfaren og kompromissløs kjenning fra det norske undergrunnsmiljøet.

Visuelt

Mokkelbost har også designet et teppe av fargede geometriske mønstre, som skaper en nypsykedelisk kunstform, når farget lys reflekterer og bryter overflaten. Igjen skapes da en tredimensjonal opplevelse, ved teppets bevegelse i form av optiske illusjoner. Her behøves ingen LSD. Faktisk er dette så heftig at bandet er pålagt opplyse om reel fare for epileptiske reaksjoner forbundet med lysshowet! Mokkelbost jobber også som billedkunstner og har her fått hjelp av lysdesigneren Kyrre Heldal Karlsen, for å oppnå det ønskede resultat. Resultatet er en konsertopplevelse helt utenom det vanlige. Jeg valgte frivillig plass helt foran, noe som blåste hue mitt avgårde flere mil. Poenget med lyseffektene er å skape samme effekt som den harde musikken, støyrock for øyne og ører, med korte glimt inn i helt ulike virkeligheter. Teppet forandrer seg stadig, og alltid i takt og parallelt med musikken. Du blir som dratt inn i en annen dimensjon, sjangseløs blir du stående helt opp til det totale klimaks, ribbet for alle følelser og robbet for deg selv. Du blir dratt inn i en dyster verden du neppe kjente. Du prøver komme ut. Og så er blir det stille.

NETTHUGIN:NO / Christopher A. Uthaug

Konsert/Bylarm: Kill, Klubben på Samfundet 13.februar

TØFF I TRYNET: Martin Horntveth og resten av Kill tok ballegrep om publikum Torsdag kveld. På følgende måte åpnet Martin Horntvedt superkonstellasjonen Kills Bylarmkonsert:

- Vi er Kill. De neste Röyksopp.

Det var ikke vanskelig å ane den noe ironiske tonen i utfallet, Kill er antakeligvis så fjernt fra det norsk platebransje tør å satse på som mulig er. Direkte sørgelig er det likevel, bandet leverte i går en konsert som nok vil stå igjen som noe av det aller beste under årets Bylarm.

Kill består foruten Jaga Jazzists Horntvedt av Are Mokkelbost fra Single Unit og ARM, Espen Hangård fra No Place to Hide og Erlend Mokkelbost fra Alarmnominerte JR Ewing. Totalt sett er dette en gruppe bestående av musikere fra noen av de aller mest spennende up and coming bandene i Norge. Medlemmenes bakgrunn som spenner mellom vidt forskjellige musikalske poler gjør Kill til en kraftpakke, en smeltedigel av beats, støy og vrengte riff. Fra første slag dras man som lytter inn i et apokalyptisk musikkunivers med klare referanser til såvel syrete elektronika som Aphex Twin og metalguruer som Emperor. Det pumpes og hamres, lydbildet er så tungt og hardt, lydnivået så høyt, at sveisen løfter seg og tarmene rister. Utgangspunket for dette er i sterk grad Martin Horntvedts rytmiske stålkontroll. Han presenterer deg for beats og rytmikk du nesten ikke visste fantes, og som du nesten må halvveis gjennom skjærsilden for å forstå hvordan fungerer. Gitarene riffer i høy hastighet og ymse elektronikaelementer svermer som illsinte veps.

Kill er kompromisløse, de balanserer hårfint på grensen mellom det ukontrollerbare kaos og rytmisk orden, bandet er pur ekstremisme satt i system. Resultatet er en konsertopplevelse som kryper ubehagelig langt under huden og gjør noe med deg. Bandet leverer en galskapens pakke som er både nifs og ubehagelig ved hele tiden å ligge på grensen av hva som logisk sett er mulig å skape av volum, tempo og intensitet. Kill kontrollerer sitt publikum, løfter det opp som voodoo-dukker og pirker borti med nåler av ekstrem lyd og dyrisk råskap. Og dyr ble vi. Halvveis ut i konserten veltet en gutt over publikum, snerra en tilfeldig forbipasserende i øret, fråda og gliste. Det er ikke umulig at han var dritings, men heller ingen grunn til å se bort fra at han var besatt. Kill kom, trollbandt oss og forlot scenen i en eim av svovel.

UNDER DUSKEN